Middelveien – vi fortsetter som før
I scenarioet der vi fortsetter som før tar det lengre tid å få på plass globale klimaavtaler og det tar lengre tid før politikken slår inn og tiltakene blir gjennomført. I andre halvdel av århundret faller utslippene, men det går for sakte til at verden klarer å nå målet i Parisavtalen om å begrense global oppvarming til to grader. Samarbeidet nasjonalt og lokalt er varierende, og ikke alle aktører samarbeider om omstillingen.
Norge har fortsatt å satse på olje- og gassektoren samtidig som det er satset på ny teknologi, og man har ikke lykkes med radikal innovasjon og omstilling slik som i den grønne veien. Det er også visse utfordringer med å få gjennomført klimatilpasning i Norge fordi det er flere barrierer for å gjennomføre tiltak. Større utfordringer globalt med hendelser som skyldes klimaendringer og mangel på tilpasning gir ustabile forsyningskjeder med konsekvenser både for eksportnæringer og innbyggernes valgfrihet.
Hvordan ser økonomien ut i dette scenarioet?
Globalt er det er en moderat redusert økonomisk ulikhet mellom og innad i land, men dette er ujevnt fordelt. Den teknologiske utviklingen følger historiske trender – tilsvarende det som har vært den typiske utviklingen de siste tiårene – det samme gjelder fornybar energi. Den globale økonomiske veksten følger også historiske trender, men også den er ujevnt fordelt. De fleste økonomier er stabile politisk. Den internasjonale handelen opprettholdes, og de globale markedene og verdikjedene fungerer delvis. Den nasjonale økonomiske veksten i Norge vedvarer utover hele århundret på omtrent samme nivå som i den grønne veien. Forbruket er totalt sett ganske likt som i den grønne veien, men med et mindre grønt fokus og grønne løsninger må i større grad tvinges gjennom med tiltak og virkemidler. Mens tiltak gjennomføres uten for stor motstand i den grønne veien, er det større politiske kostnader forbundet med dette i middelveien.
Den globale oljeprisen er høyere enn i det grønne scenarioet, men lavere enn i worst-case scenarioet. Den globale oljeproduksjonen øker fram til 2040, men reduseres drastisk fra 2050, mot et tilsvarende lavt nivå som i det grønne scenarioet mot slutten av århundret. Gassproduksjonen øker derimot kraftig fram til 2080, men reduseres deretter noe. Karbonfangst og -lagring er utbredt og er etter hvert blitt en viktig næring for Norge.
Norge har fortsatt å satse på olje- og gassektoren samtidig som det er satset noe på ny teknologi. Uten full satsing på ny teknologi har man ikke lykkes med radikal innovasjon og omstilling. Noen kommuner har prøvd og lyktes med nye satsninger, men det er mye tyngre å få til i dette scenarioet enn i den grønne veien. Kommunen har ikke fått tilgang til nye ressurser for å fremme innovasjon eller overgang. Særlig mot slutten av århundret vil mye ressurser brukes til håndtering og oppbygging etter naturkriser, og mindre kan frigjøres til å hjelpe lokalbedriftene med omstillingen.
Klikk på boksene nedenfor for å lese mer om hvordan ulike deler av økonomien kan bli påvirket i dette scenarioet.
Eiendom og infrastruktur
Kommunene har ikke funnet midler til oppgradering av vann- og avløpssystemer i den første halvdelen av århundret og får større utfordringer og kostander i forbindelse med overvann. Økt hyppighet av ekstremværhendelser fører til økt press på forsikringssystemet. Forsikringssektoren mener kommunene ikke har gjort nok for å sikre mot ras, flom og overvann, og går til retten for å få kommunene til å betale en større andel av reparasjonskostnadene. Dette går utover kommuneøkonomien.
Transport
Landtransport og shipping rammes av mer ekstremvær i andre deler av verden som igjen påvirker verdikjedene, og det kan bli forsyningsproblemer til Norge. Samtidig kan det bli mer utfordrende å frakte norske eksportprodukter som laks ut til markedene. Lavere økonomisk vekst i andre deler av verden påvirker også etterspørselen etter norske varer. Det vil også bli mer forsinkelser og midlertidig transportstopp innad i Norge, særlig mot slutten av århundret vil det være mer ekstremvær som vår infrastruktur ikke er rustet for å takle. Manglende helhetlig planlegging av lavutslipp-transportsystemer fører til at privatbiler spiller en større rolle i dette scenarioet.
Energi
Med økt nedbør vil eksisterende vannkraftverk kunne produsere mer elektrisitet, noe som øker gjennom århundret. Men det vil også være noe tap ved flomepisoder. Ekstremvær vil også kunne gi skader på infrastrukturen. Det er et middels behov for mer energi og effektivitetsforbedringer sammenliknet med de to andre scenarioene. Det samme gjelder bioenergi. Ressursgrunnlaget til biodrivstoff er ganske likt mellom scenarioene, da det er mye skog i alle scenarioer.
Landbruk
Økt vekstsesong gir økt produksjon i norsk landbruk, særlig gir det muligheter nord i landet. Samtidig rammes landbruket av langt større negative konsekvenser av de fysiske klimaendringene i dette scenarioet (for eksempel ekstremnedbør og tørke). Man ser noe omstilling bort fra husdyr til annen matproduksjon, men kjøttkonsumet per innbygger er omtrent som i dag og innebærer ingen store utfordringer for norsk kjøttbasert jordbruk.
Havbruk og fiskeri
Økt temperatur på land og i havet slår negativt ut på oppdrettsnæringen på grunn av behovet for tilstrekkelig kaldt vann for produksjonen. Varmere havtemperaturer rammer oppdrettsnæringen sør i Norge hardest. Fiskerinæringen vil kunne oppleve endret ressursgrunnlag ved inntog av nye arter og at bestander flyttes nordover.
Shipping
Langdistanseshipping vil særlig rammes av ekstermvær i andre regioner. Teknologiutviklingen har ikke gått raskt i dette scenarioet og det er usannsynlig at det vil finnes nullutslippsteknologi for de største fartøyene og lengste distansene. Denne sektoren vil derfor treffes særlig hardt når kraftige tiltak innføres mot slutten av århundret.
Turisme
Serviceinfrastrukturen er bygget ut for å ta imot flere turister og det er vekst i bransjen. Norge er en ettertraktet destinasjon for sommerturisme for de som har råd til å reise, fordi områdene rundt Middelhavet kan bli for varmt om sommeren. Vinterturismen vil reduseres i de mest utsatte stedene der det allerede i dag kan være utfordrende med gode snøforhold, typisk for sørlige og lavereliggende vintersportdestinasjoner.
Bosettingsmønster
Kommunene har igangsatt prosesser for å bytte ut veier og parkeringsplasser med grøntområder, kafeer og restauranter, men har ikke kommet så langt. Vi jobber mer digitalt hjemmefra og dermed har også flere muligheten til å flytte til mindre tettsteder og småbyer. Økt urbanisering foregår også i Norge, ikke nødvendigvis til de store byene, men til lokale sentra (mer enn 2000 innbyggere) i stedet for en mer spredt beboelse i større deler av landet
Livskvalitet
Det er ikke samme fokus på livskvalitet over økonomisk forbruk i dette scenarioet, så innbyggerne er ikke like aktive brukere av sentrumsområder eller naturressurser. Med økt risiko for ustabilitet i forsyningskjedene, og økt klimapåvirkning og begrenset tilpasning i produksjonen av mat som importeres til Norge fører igjen til lavere produksjon av disse varene, mindre eksport og økte priser. Det er derfor ikke sikkert at vi har samme tilgangen som i dag på ferske matvarer som er produsert utenfor Norge.
Hva slags klimaendringer får vi i dette scenarioet?
I dette scenarioet er ikke Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 2 grader nådd.
Mens det også i dette scenarioet er 1,5 graders oppvarming i 2030, har den globale gjennomsnittstemperaturen allerede i 2050 økt med 2 grader sammenliknet med før-industriell tid. I 2100 er det 2,6 grader varmere globalt. Men temperaturøkningen er imidlertid ikke den samme over hele kloden. Mot slutten av århundret (2071-2100) er det i gjennomsnitt blitt 3,7 grader varmere i Norge. I nordlige og indre strøk av landet vil økningen være enda større.
Mot slutten av århundret får vi over hele landet en lengre vekstsesong [1], men det er regionale forskjeller. Enkelte ytre kyststrøk fra Nord-Vestlandet og nordover til Finnmark kan få mer enn to måneder lengre sesong, mens vekstsesong i indre strøk av Østlandet og i en del innlandsstrøk i Nord-Norge kan bli en måned lenger. For landet for øvrig kan vekstsesongen bli en til to måneder lenger.
Havnivået stiger, men på grunn av landheving som fortsatt pågår etter istiden, er den forholdsmessige havstigningen i Norge noe lavere enn i verden for øvrig. Havnivået vil mest sannsynlig stige med 0 til 35 cm ved slutten av århundret, men kan i verste fall stige med 20 til 60 cm. Den laveste økningen får vi innerst i fjordene, den høyeste langs kysten.
Det blir gjennomsnittlig åtte prosent mer nedbør i slutten av århundret i Norge [2]. Det blir også flere dager med styrtregn og at det kraftigste regnet blir enda kraftigere. Antall dager med kraftig nedbør forventes å øke med nær 50 prosent mot slutten av århundret, samtidig som nedbørintensiteten for dager med kraftig nedbør forventes å øke med 12 prosent. Hele landet vil påvirkes av dette, men kortvarig ekstremnedbør kan bli aller mest utfordrende for byer og tettsteder rundt Oslofjorden. For mye vann blir en hovedutfordring i dette scenarioet, med overvann, regnflom og stormflo.
Vi vil i Norge få mer jord-, stein- og leirskred. Og det vil om sommeren bli hyppigere tørke som vil øke skogbrannfaren.
Dette betyr at det at de fysiske klimaendringene i Norge under dette scenarioet er mer alvorlige enn i det grønne scenarioet, men mindre alvorlig enn i worst-case scenarioet.
[1] Både vekstsesongens lengde og endringer av denne relativt til perioden 1971–2000 er beregnet for perioden 2071-2100 på grunnlag av medianverdiene av framskrivningene for RCP4.5 og RCP8.5
[2] Hovedtyngden av simuleringer er på mellom 3 % og 14 %
Klimatilpasning
Utfordringer med klimatilpasning globalt vil være mye større enn i dagens klima, men karakteriseres som middels store sammenlignet med de andre scenarioene. Dette skyldes både samfunnsmessige og teknologiske forhold, og grad av klimaendring.
Vi vil oppleve mer flom, ekstremnedbør, overvann og stormfloer, men samfunnet har ikke lykkes med å tilpasse seg like godt som i den grønne veien og vil dermed påvirkes langt kraftigere av hendelser. Kommunene opplever flere barrierer og det er derfor vanskeligere å gjennomføre tilpasningstiltak.
Miljø og naturressurser
I dette scenariet er det fortsatt degradering av miljøet, men også noen forbedringer. I den første delen av perioden er det mye nedbygging av norsk natur, men dette stopper delvis opp mot slutten av århundret. Totalt sett er det likevel en reduksjon i skog og naturområder. Både tørke og flom, økt skogbrann og insektskader samt nedbygging bidrar til reduksjon i naturområder. Det er et middels nivå av reguleringer på bruk av landareal og moderat vekst i jordbruksavlinger (0,46 prosent/år) sammenliknet med de to andre scenarioene. Det er i Norge en viss omstilling bort fra husdyr til annen matproduksjon på grunn av økt produksjon per dyr knyttet til økt bruk av kraftfôr og redusert beite. Dette gir igjen mer gjengroing som motvirker skogreduksjon. Likevel forblir kjøttkonsumet per innbygger omtrent som i dag.
Hva slags klimapolitikk har vi i dette scenarioet?
I dette scenarioet tar det lengre tid før klimapolitikken slår inn. Det er forsinkelser i å få på plass globale tiltak og først etter 2040 begynner ting virkelig å skje. Det gjennomføres noe klimapolitikk - på nivå som i dag – men med en del utfordringer med å få klimatiltakene gjennomført. Mens de fleste tiltakene gjennomføres med suksess i den grønne veien, er det her mer konfliktfylt og man opplever tilbakeslag. Konflikten om vindmøller på land er et illustrerende eksempel på en slik konflikt, mens månelandingen på Mongstad er et eksempel på at vi ikke får til alt. For en god del kommuner går ikke utslippene ned selv med fokus på klimapolitikk.
I dette scenariet kan det hende at Norge for eksempel bruker lang tid og mye ressurser på å få til den nåværende satsningen på nullutslippsteknologi som blå hydrogen og karbonfangst- og lagring (CCS), og at det heller ikke har oppstått nye revolusjonerende teknologier.
Det internasjonale samarbeidet er relativt svakt, og samarbeidet på nasjonalt nivå er varierende. I Norge er det noen konflikter mellom stat og kommuner, rivalisering mellom by og land, Oslo mot periferi. En god del politiske og administrative prosesser blir brukt på andre ting, klima er mindre i fokus. Kommunene har i mindre grad fått til et samarbeid med næringslivet om omstilling.
Klimapolitikken kommer sent i gang, men mot slutten av århundret vil det gradvis bli innført kraftige tiltak. Karbonprisen er i dette scenarioet lik som i den grønne veien mot slutten av århundret. Tiltakene som innføres vil ha ulike konsekvenser, blant annet fordi det er vanskeligere for næringslivet å tilpasse seg plutselige innstramminger hvor de har ikke hatt samme tid til å utvikle ny teknologi og endre forretningsmodeller.
Når det tar lenger tid før tiltakene settes i verk, koster det også mer når de først gjennomføres. Det blir også større utfordringer med gjennomføringen jo lengre man venter fordi de fysiske konsekvensene blir større og klimatilpasning er dyrere enn utslippskutt.