Regional rivalisering – den humpete veien
Dette er et såkalt worst-case scenario der mye går galt. Verden er langt unna å nå Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til to grader og de fysiske konsekvensene av klimaendringene blir høye også i Norge.
Gjennomsnittlig blir det 4,6 grader varmere i Norge, med størst økning i nordlige og indre strøk. Kommunene har investert lite i forebygging og må utover i århundret bruke alle tilgjengelige ressurser på reparasjon i etterkant av ekstremværhendelser. Det er sterk degradering av miljøet og avskoging. Det er lite internasjonalt samarbeid, ingen klimapolitikk og konflikt mellom regionene også i Norge. Den internasjonale handelen er sterkt begrenset, og dette får konsekvenser også for norsk økonomi. Norge er likevel heldigere stilt enn mange andre land og har fortsatt en langsom økonomisk vekst. Olje- og gassproduksjonen fortsetter. Dette scenarioet forutsetter at det ikke gjennomføres noe ny klimapolitikk av betydning, men tidligere klimapolitikk reverseres ikke. Siden det i dag gjennomføres en god del klimapolitikk i Norge, er dette scenarioet noe usannsynlig, men likevel nyttig for å få fram spennet i scenarioer.
Hvordan ser økonomien ut i dette scenarioet?
Globalt er det stor økonomisk ulikhet mellom land og lav økonomisk vekst. Den internasjonale handelen er sterkt begrenset og det er mange handelsbarrierer, spesielt for energiressurser og landbruksprodukter. Dette får konsekvenser også for norsk økonomi. Norge er likevel heldigere stilt enn mange andre land og har fortsatt en langsom økonomisk vekst. Norsk økonomi er mer olje- og gassavhengig enn noensinne. Men brutto nasjonalprodukt er likevel klart minst i dette scenarioet sammenliknet med de to andre fordi den teknologiske utviklingen er lav, ressursene det er satset på tar etter hvert slutt, det er utfordrende å selge norske varer i utlandet i en verden med store handelsbarrierer og klimaendringene gir store skader.
Den globale oljeproduksjonen øker frem til 2040, men flater ut og avtar noe etter dette. Gassproduksjonen øker jevnt gjennom hele århundret. Oljeprisen er høy, og Norge fortsetter utvinning av olje og gass til det ikke er noe mer igjen. Det er ikke satset på karbonfangst og -lagring.
Alt i alt går de fleste andre næringer dårlig. Man har ikke evnet å omstille seg og det har ikke vært noen radikal innovasjon. Alt av ny teknologi er hverken satset på eller utviklet.
Kommunene har ikke evnet å være en pådriver for nye lokale næringer. Klima er mindre i fokus også i lokalpolitikken og det er ikke satt av tilstrekkelig ressurser til lokal tilpasning og sikring. Mot slutten av århundre må kommunene bruke svært mye ressurser på håndtering og oppbygging etter naturkriser.
Klikk på boksene nedenfor for å lese mer om hvordan ulike deler av økonomien kan bli påvirket i dette scenarioet.
Eiendom og infrastruktur
Kommunene har ikke funnet midler til oppgradering av vann- og avløpssystemer i den første halvdelen av århundret og får store utfordringer og kostnader i forbindelse med overvann og dårligere råvannskvalitet. Økt hyppighet av ekstremværhendelser fører til sterkt press på forsikringssystemet. Det går så langt at forsikringssystemene slutter å fungere slik at kommunene selv må ta et større økonomisk ansvar for naturskader.
Det blir mer flom, overvann, jord-, stein- og leirskred, som vil gi skader på infrastruktur. Infrastruktur og eiendom ved kysten vi påvirkes negativt av havnivåstigning. I store deler av landet vil trehus oppleve råteskader slik som Vestlandet opplever i dag. Alt dette fører til at noen eiendommer blir verdiløse.
Transport
Utbygging av ladeinfrastruktur er ikke prioritert og elektrifiseringsutviklingen stopper opp. Andelen fossildrevne kjøretøy øker, og privatbilismen står sterkt. Landtransport og shipping rammes av økt ekstremvær og skader i andre deler av verden som igjen påvirker verdikjedene, og det kan bli forsyningsproblemer til Norge. Samtidig kan det bli mer utfordrende å frakte norske eksportprodukter som laks ut til markedene. Det vil også bli mer forsinkelser og midlertidig transportstopp innad i Norge, særlig mot slutten av århundret vil det være mer ekstremvær som vår infrastruktur ikke er rustet for å takle.
Energi
Det er liten grad av energieffektivisering og lite fokus på utvikling av fornybar energi. Energibruket er høyt, og fossile energikilder dominerer globalt. Samtidig vil økt nedbør gi gode forutsetninger for norsk vannkraft, mens også større flomtap siden nedbøren kommer delvis som mer ekstremnedbør. Dessuten vil mer ekstremvær påvirke energiinfrastrukturen negativt.
Landbruk
Det er høy risiko for ekstremvær som skaper stor usikkerhet i landbruket. Økt forekomst av invaderende arter slår ut hele avlinger og det er lav tilpasningskapasitet for en del planter. De fysiske konsekvensene av klimaendringene gir de nordlige landsdelene noen nye muligheter som de sørlige delene ikke får i dette scenarioet, knyttet blant annet til økt vekstsesong i landbruket og fortsatt mulighet til å drive oppdrett av laks.
Havbruk og fiskeri
Oppdrett av laks i de sørlige delene av landet er ikke lenger mulig på grunn av varmere havtemperatur og mye algeblomstring. Havtemperaturen vil også endre forholdene for villfisken og det vil kunne høstes betydelig mindre fisk langs kysten. Svak regulering av fiskeriressursene fører samtidig til overfiske. Den internasjonale etterspørselen etter norsk fisk reduseres, selv om andre verdensregioner påvirkers sterkere enn Norge. Vi får nye fiskearter inn i havområdene våre som også har en økonomisk verdi, men mister også torsken nordover til russiske farvann. Handel og transport er utfordrende for all eksportrettet virksomhet.
Shipping
Hydrogen og shipping – som går veldig bra og gir store muligheter langs den grønne veien – har vi ikke fått til. Det er ikke noe internasjonalt samarbeid om å redusere utslippene fra shipping.
Turisme
Naturbasert turisme blir sterkt redusert. Klimaendringene gjør det enda mer uholdbart i andre deler av verden, noe som kan ha positiv effekt på turismen i Norge. Samtidig har folk totalt sett mye dårligere råd i dette scenarioet og har begrensede muligheter til å reise internasjonalt. Havnivåstigning ved kysten og kortere snø- og skisesong i fjellkommuner får konsekvenser for næringslivet i disse kommunene.
Bosettingsmønster
Økt urbanisering foregår også i Norge, ikke nødvendigvis til de store byene, men til lokale sentra (mer enn 2000 innbyggere) i stedet for en mer spredt beboelse i større deler av landet. Innbyggernes valgmuligheter begrenses på alle områder og hvor vi kan bo styres av de mye mer begrensede økonomiske mulighetene.
Livskvalitet
Dette scenarioet er preget av stor og økende risiko og usikkerhet for befolkningen i Norge så vel som i verden for øvrig. Stor økonomisk og politisk ustabilitet og konflikter i mange regioner i verden kan slå sterkt inn i Norge. Hva vi kan leve av og drive med begrenses av lav økonomisk vekst. Vi får ikke lenger tak i de produktene vi ønsker eller trenger. Vi har fortsatt tilgang på mat, men valgfriheten og tilgangen til ferske matvarer fra utlandet begrenses på grunn av utfordringene knyttet til internasjonal handel. Maten kan også bli dyrere, spesielt periodevis når hendelser slår ut matproduksjonen eller verdikjeden. Kostholdet vårt er i stor grad usunt med vedvarende høy kjøttproduksjon, høyt kjøttforbruk, og høyt matsvinn råder.
Hva slags klimaendringer får vi i dette scenarioet?
I dette scenarioet er verden langt unna å nå Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til to grader og de fysiske konsekvensene av klimaendringene blir høye også i Norge.
I dette scenarioet vil Norge se veldig annerledes ut i slutten av århundret enn i dag. Den globale gjennomsnittstemperaturen øker fra 1,5 grader varmere sammenliknet med før-industriell tid i 2030 til 2,2 grader varmere i 2050 og 4,1 grader varmere på slutten av århundret. Men temperaturøkningen er imidlertid ikke den samme over hele kloden. Så mot slutten av århundret (2071-2100) er det i gjennomsnitt blitt 4,6 grader varmere i Norge. Hvor stor økningen er vil variere mellom ulike steder i landet. Størst temperaturøkning vil det være i nordlige og indre strøk.
Mot slutten av århundret får vi over hele landet en lengre vekstsesong [1], men det er regionale forskjeller. Enkelte ytre kyststrøk fra Nord-Vestlandet og nordover til Finnmark kan få mer enn 2,5 måneder lengre sesong, mens vekstsesong i indre strøk av Østlandet og i en del innlandsstrøk i Nord-Norge kan bli 0,5-1,5 måneder lenger. For landet for øvrig kan vekstsesongen bli 1,5-2,5 måneder lenger.
Havnivået stiger, men på grunn av landheving som fortsatt pågår etter istiden, er den forholdsmessige havstigningen i Norge noe lavere enn i verden for øvrig. Her vil havnivået mest sannsynlig stige med mellom 10 og 50 cm ved slutten av århundret, men kan i verste fall stige med mellom 30 og 75 cm. Den laveste økningen får vi innerst i fjordene, den høyeste langs kysten.
De våte sesongene blir våtere og det blir mer ekstreme nedbørshendelser. Gjennomsnittlig blir det 14 prosent [2] mer nedbør i slutten av århundret i Norge. Den største økningen i total nedbørsmengde kommer i nordlige deler av Norge og Arktis (opp mot 50 prosent) og det kan bli 40 prosent økning i Longyearbyen-området. I absolutte tall blir økningen størst på Vestlandet og i Midt-Norge[3]. Longyearbyen-området ventes det opptil en tredobling av antall mildværsepisoder med regn i vinterhalvåret[4].
Antall dager med kraftig nedbør forventes å øke med nær 75 prosent mot slutten av århundret, samtidig som nedbørintensiteten for dager med kraftig nedbør forventes å øke med 16 prosent. For mye vann blir en hovedutfordring også i dette scenarioet, med ytterlige forsterkede problemer med overvann, regnflom og stormflo sammenliknet med scenarioet hvor vi fortsetter som før. Vi vil i Norge få betydelig mer jord-, stein- og leirskred.
Selv om det totalt sett blir våtere, kan spesielt de sørlige delene oppleve oftere tørkesomrer som i 2018. Dette skyldes en kombinasjon av periodevis mindre nedbør om sommeren og mer fordampning og uttørking i varmere klima.
[1] Både vekstsesongens lengde og endringer av denne relativt til perioden 1971–2000 er beregnet for perioden 2071-2100 på grunnlag av medianverdiene av framskrivningene for RCP4.5 og RCP8.5
[2] Beregnet medianverdi for forandring i årsnedbør fra 1971–2000 for Norge som helhet ved slutten av århundret (2071-2100) er henholdsvis 8 % og 18 % for utslippsscenarioene RCP4.5 og RCP8.5, med hovedtyngden av simuleringer mellom 3 % og 14 % og 7 % og 23 % for RCP4.5 og RCP8.5. For RCP7.0, 14 % (lineær skalering)
[3] (AMAP, 2017a; Isaksen et al., 2017). (Isaksen et al., 2017).
[4] (Isaksen et al., 2017).
Klimatilpasning
Det er store utfordringer med klimatilpasning både globalt og i Norge. Dette skyldes både samfunnsmessige og teknologiske forhold, og grad av klimaendringer. Kapasiteten til å tilpasse seg vil trolig følge en sentrum-periferidimenasjon. Globalt sett er det relativt dårlig kapasitet til tilpasning på grunn av en stor fattig befolkning, mangel på samarbeid og langsom teknologiutvikling. Dette får konsekvenser også for Norge i form av for eksempel økt migrasjon (klimaflyktninger) og konsekvenser for handel og forsyningskjeder.
Også innad i Norge er det i dette scenarioet ganske stor ulikhet. Det er svak økonomisk utvikling og mangel på politikk for å utjevne forskjeller. Mange har dermed ikke ressurser til å tilpasse seg og er spesielt utsatt for klimahendelser. Kommunene klarer ikke å gjennomføre nok forebygging og det er typisk enkeltmennesker som allerede er mest utsatt og dårlig stilt som rammes oftest av slike hendelser (slik som det allerede er i dag i noen deler av verden, f.eks. rammer ekstremvær i USA de dårligst stilte hardest). Det er både fordi de er mer utsatt, men også fordi de ikke har råd til forsikring til å dekke skadene eller at de bor i områder forsikringsselskapene ikke lenger forsikrer på grunn av risikoen.
Det vil være mer flom, ekstremnedbør, overvann og stormfloer og samfunnet har ikke klart å tilpasse seg så tidlig som i det grønne scenarioet. Kommunene har det vanskeligere med å gjennomføre tilpasningstiltak og møter flere barrierer. Kommunene har for eksempel dårlig økonomi, er opptatt med mange andre oppgaver og det er manglende teknologiutvikling. I tillegg jobber ulike samfunnsaktører i liten grad sammen og det oppstår konflikter.
Kommunene har investert lite i forebygging og må utover i århundret bruke alle tilgjengelige ressurser på reparasjon og plastring i forbindelse med ekstremværhendelser som kommer hyppigere og blir kraftigere. Dette utgjør en stor økonomisk risiko for kommunen. Kystkommuner må på grunn av havnivåstigning bruke en stor andel av sine budsjetter på tilpasning når de mister arealer og innbyggere må tvangsflyttes.
Miljø og naturressurser
I dette scenarioet er det en sterk degradering av miljøet, også i Norge. Heller ikke i Norge klarer vi å forvalte skogressursene. Mye natur er bygget ned og lite er vernet, helt motsatt av det som skjer i det grønne scenarioet.
Det er reduksjon av skog og andre naturområder globalt. Det er små effektivitetsforbedringer i energien og press på ikke-bærekraftig biodrivstoff. Ressursgrunnlaget til biodrivstoff er ganske likt mellom scenariene, selv om en god del skog er forringet i dette scenarioet.
Det er lite reguleringer på bruk av landareal. Det er en sakte vekst i jordbruksavlinger, og lav omstilling bort fra husdyr til annen matproduksjon. Det er fortsatt etterspørsel etter norsk kjøtt, men jordbruket har opplevd små effektivitetsforbedringer.
Økt temperatur og økt nedbørintensitet kan legge press på drikkevannsforsyningen, gjennom økt erosjon og næringsavrenning fra arealer med husdyrdrift. Samtidig kan det bli flere tørkesomrer som gir vannmangel lokalt.
Hva slags klimapolitikk har vi i dette scenarioet?
I dette scenarioet er det liten eller ingen global klimapolitikk. Det er lite internasjonalt samarbeid og landene gjør det meste på egen hånd.
Den globale karbonprisen er lik null da det ikke er noen ny klimapolitikk som gjennomføres.
Selv om utfordringene knyttet til regional rivalisering vil være størst i den fattige verden, vil det også i Norge være større rivalisering mellom regionene i dette scenarioet. Det vil være konflikter mellom stat og kommuner, rivalisering mellom by og land, Oslo mot periferi. Et eksempel på det er kampen om begrensede offentlige midler både mellom sektorer og regioner. En god del politiske og administrative prosesser blir brukt på andre ting, og klima er mindre i fokus. Det er begrenset samarbeid og liten regional utvikling.