Narvik Nordland - Nordlánnda fylke

Utslipp av klimagasser driver klimaendringer. Uten å redusere utslippene klarer vi heller ikke bremse klimaendringene og dermed minimere den fysiske klimarisikoen som følger av klimaendringer. Omstillingen til lavutslippssamfunnet krever at klimagassutslippene reduseres kraftig, også i Norge. Vi vil kunne se mer av både avgifter, karbonprising og forbud mot teknologier med utslipp. Dette innebærer en overgangsrisiko for kommunene. Nye reguleringer kan treffe kommunens egne utslipp og slik sett påføre kommunen kostnader. Karbonintensive virksomheter som er viktige for kommunen kan oppleve at etterspørsel, inntekter og selskapsverdi påvirkes. Du kan lese mer om hvordan det lokale næringslivet kan være eksponert for klimarisiko under fanen «næringsliv». I hvilken grad en kommune rår over utslippene i sitt område varierer. Det vil for eksempel være enklere å påvirke utslippene fra industri og egen virksomhet (gjennom virkemidler som tillatelser og anbud) enn utslipp fra store gjennomfartsårer som E6. Dette gjenspeiles også i risikoen: Store utslippskilder som kommunen i mindre grad har råderett over, representerer som regel heller ikke stor klimarisiko for kommunen.

Store punktutslipp fra landbasert industri anses å være en god proxy for overgangsrisiko. Dette er fordi det er sannsynlig at virksomheter som slipper ut mye klimagasser blir møtt med strenge pålegg i fremtiden, i kombinasjon med at det for noen vil være redusert etterspørsel etter varene som produseres. 

Dersom disse virksomhetene i tillegg sysselsetter en stor andel av den lokale arbeidsstokken forsterkes risikoen gjennom at lokalsamfunnet kan oppleve at mange arbeidsplasser bortfaller samtidig (en "hjørnesteinseffekt"). Dette kan ha dramatiske effekter på budsjetter ettersom skatteinngangen reduseres. 

Klimagassregnskapet omfatter utslippet fra tre ulike klimagasser. For å sammenligne oppvarmingseffekten (Global Warming Potential, GWP) disse har benyttes en felles enhet, tonn CO2-ekvivalenter. Karbondioksid (CO2) har GWP = 1, lystgass (N2O) har GWP = 298 og metan (CH4) har GWP = 25. Faktorene er hentet fra IPCCs fjerde hovedrapport, og er de samme som brukes i det nasjonale utslippsregnskapet og i internasjonal rapportering. Kilde: metodenotatet tilhørende Miljødirektoratets kommunefordelte utslippsstatistikk.

For kystkommuner kan havnivåstigning være en kilde til klimarisiko. Veier, bygninger og infrastruktur kan oversvømmes, særlig ved høyvann eller stormflo. Dette kan føre til at verdien reduseres på både kommunens og private bygg, og at det blir dyrere å drive vedlikehold. Forsikringspremiene i utsatte områder kan også gå opp. Ansvarsrisiko kan komme til uttrykk ved regresskrav mot en kommune som mot bedrevitende tillater utbygging i områder som er sårbare for havnivåstigning.

Klimaprofilene sier noe om hvilke klimaendringer man kan forvente lokalt fram mot slutten av århundret, og kan slik brukes som en indikator på hvilke kilder til fysisk klimarisiko som er mest aktuelle lokalt. Disse kan være gode hjelpere i kommunens planlegging. For eksempel kan økt sannsynlighet for kraftig nedbør være et godt argument for å prioritere overvannshåndtering, eller økt sannsynlighet for snøskred kan være en god begrunnelse for å investere i rassikring.

Skatteinntekter fra innbyggerne utgjør en viktig del av kommunens budsjett. Derfor er kommunene avhengige av at næringslivet i minst mulig grad rammes av klimaendringene (fysisk klimarisiko) og samtidig klarer seg godt i overgangen til et lavutslippssamfunn (overgangsrisiko), slik at sysselsetting opprettholdes.